Fra prosjektet «100 verdener under overflaten».
En nærstudie av blader, høsten 2025.

Vårt arbeid er inspirert av arbeidet i barnehagene i Reggio Emilia, Nord Italia. Kort fortalt; en pedagogisk praksis som kjennetegnes av forskende barn og medforskende voksne, og prosjekter som formes og utvikles gjennom barnas undersøkelser og oppdagelser av verden.

Vi jobber prosjektbasert, og det er barna som viser veien i prosjektene. Vi fanger opp barnas tanker og hypoteser, og dokumenterer dette. Ut fra dokumentasjonen finner vi veien videre i prosjektene gjennom refleksjon - med personalet og med barna. Med denne arbeidsmetoden jobber vi hele tiden der barnas interessefelt ligger. Prosjektene er en dialog mellom voksne og barn, en demokratisk praksis der alle har rett til å skape, tenke og uttrykke idéer.

Dokumentasjon kan tilby barn og voksne virkelige øyeblikk av demokrati. Et demokrati som har sitt utgangspunkt i erkjennelse og synliggøring av ulikhet som oppstår gjennom dialog. Dette handler om verdier og etikk.
(Sitat av Carla Rinaldi, hentet fra boken Förskolan som demokratisk mötesplass).

Vårt prosjekt i år heter «100 verdener under overflaten» og er knyttet til naturen og skogen vi omgir oss med. Vi utforsker det vi ikke ser, det som skjuler seg under overflaten. Prosjektet vi stiller ut her startet på en enkel måte. Med noen blader vi fant ute i skogen rundt barnehagen. 

Barna stoppet opp. De plukket, så, kjente og undret seg. Noen blader var myke, andre var tørre og sprø. Noen hadde sterke farger, andre var nesten gjennomsiktige. Vi brukte god tid. Det var ingen fasit og ingen hastverk. 

Bare nysgjerrighet. 

Hele høsten har vi studert bladene. På mange ulike måter har vi utforsket form, struktur, tekstur og funksjon. Barna har brukt hele kroppen og alle sansene sine. De har samarbeidet, prøvd og feilet, gjort igjen og gjort annerledes. Vi voksne har vært tett på- observert, lyttet og lagt til rette for videre utforskning. 

Vi har laget avtrykk og trykk på papir og tekstiler.
Vi har laget avtrykk i leire.
Vi har laget avtrykk ved å legge blader under tegnearkene våre.
Vi har knust blader med morter og stein.
Vi har luktet og følt bladene.
Vi har lyttet på bladene når vinden har blåst.
Vi har kjent bladene falle mot ansikt og kropp.
Vi har studert bladene med forstørrelsesglass, digitalt mikroskop og ved hjelp av lys og skygge.
Vi har gjengitt bladenes form, konturer og linjer med med ulike verktøy for tegning og maling.
Vi har studert bladenes transformasjon i farge, funksjon og tekstur, gjennom årstidsskiftet fra sommer til høst/vinter.

Til sist oppdaget vi det bladene skjulte for oss. Det vi ikke kunne se på overflaten. Ved å banke med hammer på bladene mellom to biter tekstil, oppdaget vi hva som fantes på bladenes innside – under overflaten! Fra innsiden av blad og stilk, kom det ut pigment! Linjer, mønstre og detaljer viste seg tydelig på stoffet. Det var ikke maling vi hadde brukt, men farge fra naturen. Bladene ble overført til en ny overflate med farge fra sin egen innside. For barna var dette magi! De har banket og banket som om det gjaldt livet, og med forundring og glede har de sett bladenes linjer, konturer og farger overføres og foreviges. For å komplettere det hele, er pigmenttrykkene laget på tekstiler farget av blant annet avocado og rabarbra.

Barnas egne ord blir verdifulle for prosessen, og de blir en del av vårt refleksjonsarbeid. Vi fanger opp barnas hypoteser og spørsmål.

«Det ser ut som maling, men det er bare naturen!»

«Det ble så fint, nesten som maling. Men det er jo magi!»

«Bladet lager farger».

«Se, det ble grønt på duken!»

«Jeg vil banke mye, helt til jeg kan tegne et blad».

«Dere må ikke glemme stilken, for den er viktig».

«Vi må presse den, sånn at fargen kommer ut».

«Den lilla blomsten har mest farge i seg».

«Blomsten ble borte, men fargen er der».

"Se, fargen var inni bladet!"

"Vi må banke mer, så det kommer mer farge." 

Barna viser oss her hvor kompetente de er, og hvor komplisert utforskning de er i stand til – om de blir gitt rom og mulighet til det. Barna beskriver fenomener og prosesser i naturen som de ikke enda har forutsetning for å sette ord på. Som at plantenes pigmenter lages av blant annet klorofyll. De oppdager klorofyll, som er en del av fotosyntesen. Tenk for en læring det ligger i disse oppdagelsene! Barna konstruerer sin egen kunnskap, og de lager knagger som de senere kan henge tilegnet kunnskap på. Det er ikke viktig for oss å formidle faktakunnskap til barna nå. I det øyeblikket vi kommer med vår faktakunnskap, er det fare for at barnas naturlige nysgjerrighet dør ut. Her må vi voksne holde igjen vårt behov for å utøve formidlingspedagogikk.

Som voksen er det så lett å gå i formidlingspedagogikkfella, når spørsmålene fra barna kommer. «Hvor kommer den fargen fra?»
«Hvorfor er det farge inni stilken?»
Det er så fort gjort å gi de svar, basert på faktakunnskap. MEN – heldigvis vet vi bedre! Vi vet at barnas utforskning vil dø med vår voksne kunnskapsformidling. Vår oppgave må være å pirre nysgjerrigheten, og å stimulere barna til å selv utforske mer. Gi de verktøy og materialer nok til å kunne utforske på flere ulike måter. Stille spørsmål tilbake; «Hva tror du?», eller «Ja, er det ikke utrolig? Lurer på hvordan det kan skje!». For - er det så viktig at fireåringer lærer om fotosyntesen, egentlig? Vi mener at det er mye viktigere å stimulere kunnskapstørsten som finnes der naturlig. For fotosyntesen kommer i en bok på en skolepult, en dag lenger frem. Og DA! Da ligger all denne utforskningen, erfaringene og oppdagelsene der. Som en kunnskapsbase. Som knagger å henge ny kunnskap på. Følelsen av bladenes tekstur mot huden, kunnskap om form og linjer, lukten av friske blader vs tørre blader som knuses i en morter. Alt dette ligger lagret, klart for påbygg.

Det er en kunst å holde tilbake svar når barn spør om alt mulig. De vil jo så gjerne ha svar! Men det er av så høy verdi om vi klarer det. Om vi kan svare ved å gi de så mange ulike muligheter for utforskning som mulig, i stedet for voksne ord og setninger som forklarer akkurat hvordan ting er, perfekt og riktig. For da er det jo ikke noe mer å lure på, er det vel?

Denne utstillingen viser ikke bare et ferdig resultat. Den viser en prosess. En vei som er blitt til mens vi gikk. Et møte mellom barn, natur, materialer og tid. 

Bladene vi startet med, skjulte mer enn vi først kunne se. 

Akkurat som barna- 

finnes det mange verdener 

under overflaten.

ll