Den første snøen

Så kom endelig snøen, tenkte jeg for ikke så lenge siden. Da blir det gøy å leke ute, isteden for den harde sandkassa kan vi grave i snøen, lage snømann og ake. Hva barna tenkte, er jeg ikke helt sikker på, men vi snakket om den og pekte ut av vinduet når det snødde. Det virket som om de gledet seg til å gå ut, og noen jublet da det var tid for å kle på seg.

Allerede i garderoben var det noen av barna som mistet litt av gleden. De måtte ha på votter. Vi voksne har jo erfaring, og vet at når man får snø på hendene blir det kaldt. For barna var det ikke så viktig å tenke hvordan det kom til å bli. For dem var det ikke gøy å ha på vottene nå, her inne i garderoben. De er varme, klamme og gjør at det blir vanskelig for hendene når de skal kjenne og gripe. Så noen av barna gikk ut uten votter. Vi voksne fikk rett, det ble kaldt, noen begynte å gråte og ville inn. Hva gjør man da? Når jeg vil ha det gøy med aking og graving i snøen. Jeg mener at det å være ute i all slags vær kan gi mange fine opplevelser og erfaringer. Dette er noe jeg vil dele med barna som går i barnehagen. Men hvordan kan de oppleve noe fint når hendene er kalde og det gjør vondt? Det er da vi voksne må smøre oss med tålmodighet og trøste de som gråter. Hjelpe dem å varme hendene i våre og finne frem vottene. Når man gjør det mange nok ganger finner barna ut at det er lurt å bruke votter når man skal ut. Så kan man jo spørre seg om hva som er nok ganger. Det varierer veldig. For noen kan det være nok med å bli kald to ganger for andre kanskje to hundre. Det er jo ikke sikkert det hjelper å ta på vottene heller, da er det like greit å gå inn. Det holder med den lille halvtimen, så får vi heller gå ut senere når hendene ikke er så kalde. Da er det fint at vi er flere voksne på avdelingen, slik at noen kan være ute med de som liker det og andre kan gå inn. For å ta disse valgene er det viktig at vi voksne bruker vår kompetanse. Vi skal se, forstå og anerkjenne hvert enkelt barn, alle mennesker skal møtes med forståelse og det er spesielt viktig når de ikke har talespråk. Vi skal også utfordre og støtte barn i deres opplevelser og læring. Det er mange fine opplevelser man kan ha ute og derfor er det viktig at barn får være ute. Men hvis barnet bare opplever det som dumt og trist, må vi voksne forsøke å vise hva vi synes er spennende når vi er ute. Og noen ganger er det like greit å gå inn.

Det finnes jo også de som ikke vil bruke votter i det hele tatt, de trekker kanskje hendene inn i erme på dressen også tar de ikke i snøen eller noe kaldt i det hele tatt. Det kan jo være at de trenger andre votter, som ikke er så klumpete.

Etter at de fleste barna på Kantarellen gjorde denne lille oppdagelsen med vottene, har vi kunnet begynne å utforske snøens andre egenskaper. Den kan være glatt. Vi har akt mye i vinter. Det begynte med akemattene. De er fine å sitte flere på, to til tre barn og en voksen. I begynnelsen av vinteren ville barna ake sammen med en voksen. Når vi foreslo at de skulle ake alene var det få som ville. Men nå er det andeledes, mange vil ake alene eller sammen med andre barn. Vi voksne behøver bare å stå på siden av bakken. Det er til å med noen av barna som klarer å ake på rompeakebrett. Det er veldig gøy for meg å se barn som lærer å mestre nye ting i løpet av noen uker med snø. Jeg tenker at vi voksne i barnehagen hjelper barna til lærdom og oppdagelser, sammen med foreldre, søsken og andre mennesker barna møter i sin hverdag. Våre oppmuntrende rop når de aker, en hånd å holde i når det er is på bakken, et lite dytt når akebrettet er vanskelig å starte eller å utfordre en til å ake alene. Dette hjelper dem til å oppleve glede og mestring i nye og ukjente aktiviteter og værfenomener.